Et navn til besvær

Ved siden av studiene jobber jeg frivillig som kommunkasjonsmedarbeider for ISFiT, da spesielt med kommunikasjon rundt Studentenes fredspris, en pris som deles ut hvert andre år på vegne av alle norske studenter. 1. oktober annonserte vi årets vinner, Aayat Alqormozi fra Bahrain. I den sammenheng tenkte jeg å dele noen av mine tanker i en serie blogginnlegg framover.

Navnetrøbbel 

Da vi offentliggjorde vinneren av Studentenes fredspris 2015 oppdaget vi at flere nyhetskilder skrev navnet hennes feil. Dette skyldtes at Wikipediaartikkelen om Aayat ikke hadde riktig navn. Vi hadde imidlertid snakket med Aayat personlig og fått henne til å selv skrive sitt navn. Flere ulike utgaver av navnet florerte, og forvirring oppstod. Hvorvidt dette ødela mye for oppmerksomheten er vanskelig å spekulere i, men i etterkant er jeg usikker på hvor lurt det var å tviholde på den rette versjonen. Kanskje det å skape mindre forvirring i øyeblikket ville vært viktigere? Av respekt følte vi likevel at det ville bli feil at også vi skulle bruke feilstavet navn.

Hva tror dere?

Advertisements

Tips fra fagfolk

I serien innlegg som handler om mitt arbeid som kommunikasjonsmedarbeider i ISFiT vil jeg trekke fram tips fra ISFiTs gode samarbeidspartnere.

ISFiT har i en årrekke hatt et samarbeid med Ragnar Sagdahl, seniorrådgiver i Geelmuyden.Kiese. På mange måter er han en av de få kontinuitene man har i en organisasjon som ISFiT, der nye frivillige hvert år ønsker å skape noe eget og nytt. Hver festival kommer nye engasjerte folk som ønsker å gjøre en forskjell. Det er ikke å legge skjul på at noe av kontinuiteten da forsvinner, tross erfaringsoverføringer. For en gjeng med varierende kommunikasjonserfaring var tipsene til Ragnar gull verdt. I korte trekk lød rådene som følger (fritt gjengitt):

– Tør å være mer vågale: ikke følg etter de gamle grå

– Oppfordre til handling gjennom sosiale medier

– Bruk visuelle virkemidler mye mer

– Få mediene til å komme til dere, ikke omvendt

Det handlet rett og slett om at vi som unge frie sjeler ikke måtte herme etter de gode gamle bransjefolka men tørre å være litt vågale og litt røffere i kantene. Det handlet om å bruke sosiale medier på en måte som engasjerte folk til å delta, ikke bare trykke “like”. Alt dette for å sørge for at mediene kom til oss, ikke motsatt.

Etter møtet med Ragnar møtte vi en journalist fra Adresseavisa. Jeg var ikke selv tilstede, men i korte trekk var beskjeden stikk i strid med hva Ragnar hadde sagt. Vi måtte tilrettelegge for mediene, ikke vente på at de dukker opp. Det er kanskje ikke overraskende at en kommunikasjonsrådgiver og en journalist har forskjellige innfallsvinkler, da de tross alt står på ulik side av bordet her, likevel tror jeg begge har rett i noe.

Hvis man greier å skape innhold som engasjerer folk til handling vil media dukke opp.

For en kommunikasjonsrådgiver vil det være målet, men det er likevel ingen motsetning å legge tilrette for at når media da dukker opp får en god historie å bryne seg på.

I  neste innlegg vil jeg dele mine erfaringer etter å ha lansert en SoMekampanje, som forhåpentligvis gjenspeiler noe av det Ragnar oppfordret til. Jeg er superspent!